Dag 30 (tirsdag 31. juli): Kristiansand - mååååål

Mathias Sagvik
31. juli 2018
4 min lesing

Skrevet av: Mathias og Joanna Distanse: 100,7 km Akkumulert distanse: 2798,3 km Etter en god natts søvn, kun forstyrret av en periode med kraftig regn, våknet vi i teltet, klare for turens siste etappe. Vi spiste frokost i teltet og pakket sammen sakene våre, og det var både litt deilig og vemodig å tenke på at turen virkelig nærmet seg slutten. Det var oppholdsvær da vi forlot Roligheden Camping, og det var enkelt å manøvrere seg gjennom sentrum og i riktig retning ut av byen. Kristiansand har virkelig tilrettelagt bra for syklister. Vi stoppet innom Lillemarkens og handlet en halvflaske sjampis og to norske flagg. Flaggene festet vi bak på seteveskene, og så var vi klare for sjarmøretappen! Rett utenfor sentrum møtte vi på et veiarbeid, og stoppet for å sjekke kartet. Da stoppet det en kvinnelig medsyklist og spurte om vi trengte hjelp. Det endte med at vi syklet sammen med Jorunn, som hun het, ut til Vågsbygd, hvoretter hun sendte oss videre i riktig retning. Før vi skilte lag spurte hun hvordan vi hadde planlagt å komme oss tilbake til byen, og da hun hørte at vi hadde en vag sykle/taxi/buss-plan tilbød hun seg rett og slett å hente oss. Wow! Det er faktisk snakk om opptil fire timers kjøring! Vi takket pent og sa at vi skulle tenke på det, men at vi i utgangspunktet ikke hadde samvittighet til å la henne gjøre det. Vi fulgte merket sykkelvei mot Mandal, som gikk langs kysten. Etter hva vi forstod skulle det også være en sykkelrute langs E39, og at denne skulle være mindre kupert, men med en del trafikkstøy. Og med vår forkjærlighet for de mindre og roligere veiene falt valget på ytre rute. Og ytre rute leverte absolutt, med nydelig skjærgårdslandskap og koselige små steder med nydelige hvite hus. Skikkelig sørlandsidyll! Et sted stoppet vi også og kjøpte en tegning fra to småjenter som samlet inn penger til Røde Kors. Utfordringen med ruta var bare at det var ganske så kupert, med stadige småbakker og knapt en eneste flat strekning. Og Joanna, som var ganske sliten både i lår og knær, fikk store problemer med fremdriften. Det gikk i skilpaddetempo hele veien inn til Mandal. Det hjalp heller ikke at det begynte å regne. Det var meldt en del regn, samt noe uvær, så vi var forberedt på dette, men ikke på at det skulle komme så utrolig mye nedbør (herunder to haglskurer) eller at det skulle vare så lenge. Vi søkte tilflukt i busskur i de verste periodene, men kunne likevel ikke unngå å bli klissvåte. Da vi endelig kom frem til Mandal søkte vi ly på en bensinstasjon, og benyttet samtidig anledningen til å spise en hamburger. Mens vi satt der kom det SMS fra Jorunn hvor hun gjentok tilbudet om å hente oss, og det ble rett og slett umulig å ikke slå til. Fra Mandal fulgte vi sykkelmerking videre mot Vigeland. Merkingen gikk først gjennom et boligområde, og deretter gjennom et stort grøntområde. Og vi innser jo i ettertid at vi kanskje burde tenkt oss om da merkingen deretter ledet oss inn på en bratt traktorvei/jordvei, men vi var så gira på å komme frem at vi bare tråkket på. Generelt har vi god erfaring med å følge merket sykkelvei (så lenge vi faktisk finner merkingen), men dette var ikke bra. Jordveien varte og rakk i 6-7 km, og var flere steder så bratt at det var tungt selv å trille syklene opp bakkene (og her skal det sies at vi nå har syklet diverse fjelloverganger uten å måtte trille syklene, så vi nekter å tro at det bare er vi som opplever problemer på denne strekningen). Gleden var stor da vi endelig kom ut på asfaltveien igjen, og vi lovet hverandre at vi heretter skulle sykle på bilveien frem til Lindesnes. Klokka var blitt nærmere syv da vi ankom Vigeland, og vi var slitne og fremdeles klissvåte. Heldigvis var terrenget relativt flatt fra Vigeland og ut mot Lindesnes, og strekningen ble unnagjort på det som i alle fall da føltes som et rekordtempo. Et lite stykke før Spangereid trengte sola gjennom skylaget, og plutselig var alt slitet glemt. OK, ikke riktig alt - det kom noen litt krappe bakker de siste kilometerne ut mot fyret, og Joanna mistet motet (for tiende gang i løpet av dagen), men noen vennlige dytt (!) fra Mathias i bakkene gjorde susen. Følelsen da vi fikk øye på fyret et stykke foran oss var helt ubeskrivelig! Vi ankom fyret rett over kl 20, og ble møtt av den hyggelige fyrvokteren Kjell, som ikke engang trengte å spørre hvor vi hadde syklet fra. Vi gikk en tur opp i fyret og så på utsikten, tok noen bilder og satte oss og delte boblevannet og nøt utsikten, før vi gikk inn til Kjell og skrev noen setninger om turen vår i Norge på Langs-boka. Etterpå gikk vi ned til parkeringsplassen hvor vi ble møtt av Jorunn. Og ikke bare hadde Jorunn kjørt fra Vågsbygd for å hente to fremmede mennesker hun kun hadde snakket med i 10-15 minutter, hun hadde også tatt med tørre ullklær, vafler, kaffe og pils! Det er vanskelig å beskrive med ord hvordan dette føltes etter en sånn dag. Tusen, tusen takk, Jorunn! Dette kommer vi aldri til å glemme. Vi hadde en koselig biltur inn til Kristiansand, hvor vi ble sluppet av ved hotell Parken. Vel installert fikk vi hengt opp/lagt ut tøy til tørking, dusjet og tatt oss en liten pils før vi sovnet. Ingen stor feiring, men en fin avslutning på en lang og opplevelsesrik dag. Vi sitter i skrivende stund på bussen fra Kristiansand til Oslo, og det har nok ikke riktig gått opp for oss at turen faktisk er over. Det har vært et eventyr på godt og vondt - heldigvis har det vært klart mest av det gode! Vi planlegger å skrive et lite oppsummeringsinnlegg, samt å lage et innlegg med erfaringer rundt utstyret vi har brukt, så sjekk gjerne innom siden igjen.